Det finnes et argument for Guds eksistens som er nesten like vanskelig å uttale som det er å skjønne seg på. Men til tross for at det ontologiske gudsbeviset har blitt diskutert i over 900 år, så har det ikke sluppet taket ennå, og fascinerer fortsatt dem som er interessert i det kanskje viktigste spørsmålet vi stiller oss: Finnes Gud?
Hva er ontologi?
Ontologi er studiet av hva som faktisk finnes. Det kan virke som et enkelt spørsmål, for det finnes da stjerner, hunder, steiner og fjell – og en hel del andre ting. Problemet med disse tingene, er at vi kjenner deres eksistens kun gjennom at vi har sett, hørt eller følt dem. Og vi vet at vi (i hvert fall teoretisk) kan ha feil. Kanskje vi bare har forestilt oss alt.
Den franske filosofen René Descartes (1596-1650)1 er kanskje den mest kjente filosofen som har balet med spørsmålet om hva som faktisk eksisterer, og formulerte den velkjente devisen cogito, ergo sum (jeg tenker, altså er jeg). For, sa Descartes, jeg kan betvile alt jeg opplever, bortsett fra min egen eksistens. Men finnes det flere ting vi kan slutte oss til, bare ved logikk?
Et maksimalt perfekt vesen
Noen hundre år før Descartes formulerte Anselm av Canterbury (1033-1109)2 den første versjonen av det ontologiske gudsbeviset, og senere kom Gottfried Leibnitz (1646-1716)3 med sin versjon. I moderne tid er det den fremstående kristne filosofen Alvin Plantinga4 som har gjort det største arbeidet med å finslipe på dette argumentet.
Alle disse bruker et viktig begrep for å definere hva de mener med Gud, nemlig «et maksimalt perfekt vesen»5. Gud er det mest perfekte tenkbare. Hvis man kan tenke seg noe mer perfekt, så er det det som er Gud. Gud er perfekt i godhet, rettferdighet, kjærlighet, makt, viten, visdom osv.
Det ontologiske spørsmålet om Gud, er: Må Gud finnes? Altså, finnes det en mulighet for Gud (slik vi har definert Gud) å ikke eksistere?
Og her kommer til slutt det berømte logiske argumentet, i en modernisert versjon, formulert av den kristne filosofen William Lane Craig:6
- Det er mulig at et maksimalt perfekt vesen (MPV) eksisterer.
- Dersom det er mulig at et MPV eksisterer, så eksisterer et MPV i noen mulig verden.
- Dersom et MPV eksisterer i en mulig verden, så må det eksistere i alle mulige verdener.
- Dersom et MPV eksisterer i alle mulige verdener, så eksisterer det i den virkelige verden.
- Dersom et MPV eksisterer i den virkelige verden, så eksisterer et MPV.
- Altså eksisterer et MPV.
Kan man være perfekt?
Det «svakeste» leddet i det logiske argumentet over, er faktisk den første påstanden; nemlig at det i det hele tatt er mulig for et maksimalt perfekt vesen å eksistere. For et slikt vesen kan føre med seg logiske umuligheter (slik som runde firkanter).
Et berømt eksempel på en «gudsparadoks» er spørsmålet: «Kan Gud lage en stein som er så tung at han ikke kan løfte den?» Dersom Gud kan lage en slik stein, da er han ikke allmektig (for han kan ikke løfte steinen). Men samtidig er han vel ikke allmektig hvis han ikke engang kan lage en slik stein?
Et annet dilemma er spørsmålet om kjærlighet og rettferdighet. Kan man være 100% rettferdig, og 100% kjærlig? Er det ikke i kjærlighetens vesen å tilgi det utilgivelige, noe rettferdigheten aldri ville gjort?
Så dersom det er logisk umulig for Gud å eksistere, da kan han naturligvis ikke eksistere – engang i en mulig verden.
Men er disse motargumentene virkelig så bra som de først virker? Å løfte en stein som en allmektig person ikke kan løfte – det er en logisk umulighet. Så det klassiske dilemmaet faller umiddelbart. Og når det gjelder konflikten mellom perfekt kjærlighet og perfekt rettferdighet, så har den kristne teologien et fantastisk svar på problemet: Jesus Kristus og hans offer for menneskehetens synd. På korset straffer Gud all synd med rettferdighet – men samtidig viser han sin uendelige kjærlighet gjennom å bære straffen selv. Gud har vist at kjærlighet og rettferdighet kan leve sammen.
Hva er en mulig verden?
Det andre spørsmålet som melder seg når det gjelder dette argumentet, er: hva er en «mulig verden»?
Alle har nok forestilt seg en verden som er annerledes enn den vi befinner oss i. «Hva om jeg hadde en annen øyenfarge?», «Hva om Donald Trump aldri ble president?» eller «Hva om enhjørninger hadde eksistert?» Alt dette er, så vidt vi vet, mulige verdener. Det finnes ingenting som sier at for at verden skal kunne eksistere, så må Trump være president i USA.
Samtidig finnes det ting som er umulige, selv i teorien. Det kan ikke finnes sirkler med kanter eller gifte ungkarer. Det er logiske umuligheter.
Hvordan går man fra en mulig verden til den virkelige?
Argumentet er altså at dersom det er logisk mulig for Gud (det maksimalt perfekte vesen) å eksistere, ja da må han eksistere. Men hvordan skjer det?
Om vi nå godtar at Gud kan finnes – rent teoretisk – da må det eksistere en mulig verden hvor Gud finnes. Nå kommer den interessante punkt 3 i argumentet: «Dersom et maksimalt perfekt vesen eksisterer i en mulig verden, så må det eksistere i alle mulige verdener.»
Hva betyr det? I det ontologiske argumentet sier man at det er bedre å eksistere, enn å ikke eksistere – i hvert fall for et maksimalt perfekt vesen. Filosofer pleier å si at en «nødvendig eksistens» er bedre enn en «avhengig eksistens», altså noe eller noen som er årsaket av noe annet, eller avhengig av noe annet, for å eksistere. Som vi mennesker, som trenger foreldre for å begynne å eksistere.7
Så dersom et maksimalt perfekt vesen eksisterer, så eksisterer det nødvendig. Men om Gud eksisterer nødvendig, så må han eksistere i alle mulige verdener, ellers eksisterer han ikke nødvendig.
Dette fører til at Gud må eksistere – også i vår verden. Så komplisert – og så enkelt. Men kan det virkelig være så enkelt?
Er dette bare absurd?
Hvis vi kan bruke dette argumentet for Gud, da kan vi vel bruke det for hva som helst? Den maksimalt perfekte kebaben. Den maksimalt perfekte katten. Det maksimalt perfekte fjellet. Bare bytt ut «vesen» eller «Gud» med hva som helst, og helt plutselig så må alt som er perfekt eksistere i vårt univers. Men det blir jo helt absurd. Det mente i hvert fall Gaunilo fra Marmoutiers (994-1083)8, en munk som levde samtidig som Anselm av Canterbury, men som ikke syntes at det ontologiske gudsbeviset var overbevisende. Han skrev ikke om perfekte kebaber, men om en «perfekt øy». Men spørsmålet er om Gaunilo hadde forstått Anselm helt ut.
Det ontologiske argumentet bygger nemlig på at noe er logisk mulig, og ikke inneholder uløselige paradokser. Tenk på det perfekte fjellet. Hva gjør et fjell perfekt? Er det snø eller trær på det? Er det mulig å gå dagsturer opp og ned for det, eller er det alt for bratt? For noen er Galdhøpiggen perfekt – men for andre er Besseggen bedre. En perfekt kebab for meg har medium saus, og er skjært opp i strimler. Men du kanskje liker sterk saus og de rare kjøtt-terningene som nordmenn virker å foretrekke.
Hva som gjør øyer, fjell eller kebaber perfekte er en subjektiv mening. De er, sier filosofene, «ikke-maksimerbare». Kjærlighet, rettferdighet, makt og visdom er derimot maksimerbare foreteelser. Og jo mer man undersøker saken, dess klarere blir det at kun Gud er, eller kan være, maksimalt perfekt.
Kants innvendning
Den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804)9 var ikke lett å imponere. Aller minst imponert var han av det ontologiske gudsbeviset. I sin bok Kritikk av den rene fornuft (1781) går han hardt til verks mot én av påstandene som jeg har gjort i denne artikkelen, nemlig at det er bedre å eksistere i virkeligheten, enn å bare eksistere i teorien. Kant mente at det å eksistere ikke er en egenskap i det hele tatt. Å si «Gud eksisterer» sier ikke noe om hva Gud er, bare at han finnes.
Så ifølge Kant kan man ikke bare hoppe fra ren tanke til en eksistens i virkeligheten. Han mente ikke med det at Gud faktisk ikke eksisterer – bare at man ikke kunne bevise Guds eksistens teoretisk.
Men. Alvin Plantinga har vist at man kan unngå Kants kritikk nokså enkelt. For i hans argument (som jeg har presentert her) utgår han ikke fra at eksistens er en egenskap, men sier heller at det er bedre å eksistere som en «nødvendig eksistens», enn som en «avhengig eksistens». Og forskjellen mellom de to, er en egenskap – og dersom Gud eksisterer med nødvendighet, da må han eksistere i alle mulige verdener. Og da eksisterer han også i vår verden.
Et nødvendig argument?
Kanskje Gud er en nødvendig eksistens, men må det ontologiske gudsbeviset virkelig eksistere? Altså, trenger vi det? Jeg kjenner personlig ingen som har blitt en kristen på grunn av dette gudsbeviset.10
Det ontologiske gudsbeviset har vist seg å være et veldig sterkt argument. Det har stått last og brast i over 900 år, til tross for både 1700-tallets Immanuel Kant, og en av vår tids kanskje mest profilerte ateister Richard Dawkins, som i sin bok Gud – en vrangforestilling (2006)11 kaller argumentet for «et definisjonsmessig trylletriks».12 Jeg håper at denne artikkelen har vært med på å vise at det er mer enn som så.
Når det er sagt, så er det absolutt ikke det eneste gudsbeviset – og kanskje heller ikke det sterkeste. Jeg vil tro at det er mer egnet for akademiske kretser og filosofer (eller, som jeg, de som ønsker at de var filosofer), enn for samtaler med kollegaer på jobben eller folk man møter på gata. Men det kan være lurt å ha en grunnleggende forståelse for argumentet i sitt arsenal – dersom man er kristen; og for den som ikke tror på Gud, kan dette være en utfordring for tanken.
Ontologi og Bibelen
Ingen i Bibelen bruker det ontologiske gudsbeviset; det er rett og slett ikke et fokus i Skriften. Samtidig så taler Bibelen mye om at Gud er det største tenkelige, og at hans tanker og handlinger er perfekte. Noen slike vers er:
O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier! 13
Den Allmektige finner vi ikke, han som er så stor i makt; men retten og den strenge rettferdighet krenker han ikke. 14
… men Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennu var syndere. 15
Guds vesen er perfekt. Det er derfor vi mennesker kan sette vår lit til ham, og finne kjærlighet hos ham. Den evige, nødvendige, perfekte Gud ønsker å være din frelser og Herre.
Om du har egne tanker kring dette eller andre gudsbevis, så er du velkommen å skrive til post@omjesus.no
Flere gudsbevis finner du her: Det kosmologiske gudsbeviset / Det teleologiske gudsbeviset / Bevis for Jesu oppstandelse.
En samtale om det ontologiske gudsbeviset finner du i denne podcast-episoden:
Fotnoter:- Mer om René Descartes på Wikipedia.[↩]
- Mer om Anselm på Wikipedia.[↩]
- Mer om Leibnitz på Wikipedia.[↩]
- Mer om Plantinga på Wikipedia.[↩]
- På engelsk: «a maximally great being». I Anselms versjon bruker han begrepet id quo nihil maius cogitari potest (omtrent: som intet større kan tenkes).[↩]
- Mer om Craig og hans ulike argumenter kan du lese på Reasonable Faith.[↩]
- For å forstå forskjellen mellom nødvendighet og mulighet kan du lese om modal logikk. I modallogikken skiller man mellom det som er faktisk, mulig og nødvendig. Noe som er nødvendig må være slik i alle tenkelige verdener – det er umulig at det ikke er slik.[↩]
- Mer om Gaunilo på Wikipedia.[↩]
- Mer om Kant på Wikipedia.[↩]
- Men jeg har lest et vitnesbyrd av en som sa at dette argument ledet ham til Jesus.[↩]
- Mer om Richard Dawkins på Wikipedia.[↩]
- Andre moderne kritikere er J.L. Mackie (The Miracle of Theism, 1982) og Jordan Howard Sobel (Logic and Theism, 2003).[↩]
- Sitat fra Romerne 11:33.[↩]
- Sitat fra Job 37:23.[↩]
- Sitat fra Romerne 5:8.[↩]
