Hva mener kristne når de kaller Jesus for «Guds lam»? Hvor kommer uttrykket fra, og hvorfor er det knyttet til påsken? Fire forskjellige sammenhenger i Bibelen kan hjelpe oss å forstå denne fantastiske tittelen på Jesus fra Nasaret.
Den første som kalte Jesus «Guds lam»
Johannes døperen var en forløper til Jesus, en profet som holdt til i ørkenen, der han kalte mennesker til omvendelse. Og så døpte han dem i floden Jordan – derav hans kallenavn, «døperen».
Mange lurte på hvem Johannes mente at han var. Var han Messias, Elia, eller profeten? 1 Johannes var ikke så opptatt av hvem han selv var – men da han så Jesus komme gående en dag, så sa han:
«Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.»2
Johannes kalte Jesus for «Guds lam, som bærer verdens synd», og det virker som at han bare utgikk fra at folk ville skjønne hva han mente med «Guds lam». Og antagelig gjorde de fleste det – fordi dette var en del av jødenes identitet og historie.
Og for å forstå den fascinerende betydningen av det Johannes sa, må vi mange hundre år tilbake i historien, til patriarken Abraham.
Abraham ofrer sin sønn. Eller?
Abraham var en polyteist i Ur i Mesopotamia, som en dag ble kalt av Jahve3 til å dra til et land som Gud skulle gi ham. Abraham var gammel og barnløs, men Gud lovte han at han skulle få barn og ætlinger så tallrike som sanden på stranden, og som stjernene på himmelen. Og i Abrahams ætt skulle også alle slekter på jorden bli velsignet.4
For å gjøre en lang historie kort, så får Abraham og hans kone Sara en sønn på alderens høst, og de kaller ham Isak. Men dette skjer i kjølvannet av at Abraham har gjort mye ondt, der han blant annet har valgt å utnytte en slavinne, i stedet for å stole på Gud.
Det er antagelig derfor som Gud setter Abraham på prøve. En dag sier Gud:
«Ta din sønn, den eneste, Isak, han du elsker, og dra til landet Moria! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene. Jeg skal fortelle deg hvilket.»5
Dette er en av de mest omdiskuterte og vanskelige tekstene i Bibelen. Sier virkelig Gud til Abraham at han skal ofre sin egen sønn? Dette har teologer brynt seg på i århundrer. Men Abraham sier ikke imot (kanskje burde han ha gjort det?), men neste morgen tar han og pakker sine esler, og tar med seg Isak til Moria fjell.
På veien opp for fjellet sier Isak disse hjerteskjærende ordene:
Da sa Isak til sin far Abraham: «Du far!» Og han svarte: «Ja, sønnen min.» Han sa: «Se, her er ilden og veden, men hvor er brennofferlammet?» Abraham svarte: «Gud vil selv se seg ut et brennofferlam, sønnen min.» Og så gikk de sammen, de to.6
Det virker som at Abraham har tatt en beslutning om å gjøre som Gud har sagt, men at han samtidig stoler på Gud, at noe kommer til å skje. Og det gjør det også, for i samme øyeblikk som Abraham løfter sin kniv for å ofre Isak, så stoppes han av Herrens engel – som sier at han ikke skal skade sin sønn. Og så står det:
Da Abraham så opp, fikk han øye på en vær som hang fast etter hornene i et kratt like bak ham. Abraham gikk bort, tok væren og ofret den som brennoffer i stedet for sønnen sin.7
Det finnes utrolig mye å si om denne skjellsettende hendelsen i Bibelens historie, men kontentaen er denne: I stedet for at Isak skal dø, så dør en vær.
Dette bildet plukkes opp i Nye testamentet, der Jesus beskrives som Gud Faderens elskede sønn, som frivillig ofrer sitt liv for menneskeheten. Som Isak ble kalt «Din sønn, den eneste, Isak, han du elsker», så sier Gud Faderen slik som Jesus:
«Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»8
Jesus er som væren i fortellingen om Abraham og Isak, som dør i stedet for den som skulle dø. Men, en vær er vel ikke et lam? Nei, ikke riktig – så la oss gå til neste historie, som kan gi litt mer lys over saken.
Den første påskens lam
Når jeg skriver denne artikkel, feirer vi påske i Norge. En merkelig blanding av kors, kyllinger og Kvikklunsj. Men fortellingen om den første påsken kommer fra tiden da Israels folk var slaver i Egypt, ca 400 år etter Abraham og Isak.
Farao, kongen i Egypt, nektet å la Israels folk gå. Hvorfor skulle han det? De var gode slaver – og han var ikke bare konge, men sønn av den egyptiske solguden Ra. Flere av faraoene bar navnet Raamses, som betyr «Ras sønn».
Men Gud kalte Israels folk for sin «førstefødte», og befalte derfor Farao om å la dem gå. Det som fulgte, var en maktdemonstrasjon mellom Jahve og Egypts guder. Et eksempel: Egypt hadde flere guder som var Nilens voktere. Hapi, Khnum og Anuket er de mest kjente. Det første som Jahve gjorde, var å forvandle Nilens vann til blod (!). Som en demonstrasjon av at han hadde den virkelige makten.
Etter 9 plager gjenstod den siste: Gud sa at dersom Farao ikke lar folket gå, så skal alle de førstefødte i Egypt dø. Hvorfor var det så viktig? Farao anså seg for å være Ra sin førstefødte, og hans egen førstefødte sønn skulle bli farao etter ham. Så det mest ødeleggende slaget mot Egypt ville være da en dødsengel fra Herren gikk gjennom hele Egypt for å dømme Farao.
Men hvordan skulle Israels folk – som jo befant seg i Egypt – klare seg fra denne dommen? Slikt står det:
Si til hele Israels menighet: På den tiende dagen i denne måneden skal hver husfar ta et lam, ett til hver husstand. (…) Og i skumringen skal hele forsamlingen av Israels menighet slakte det. Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dørstolpene og på bjelken over døren i de husene hvor de spiser det. (…) Men blodet skal være det merket som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ingen ødeleggende plage skal ramme dere når jeg slår Egypt. Siden skal denne dagen være en minnedag for dere.9
Dette var den første påsken. Ordet påske kommer fra det hebraiske pesach, som betyr «å gå forbi» (slik som engelen gikk forbi deres hus). Blodet fra lammet sikret dem som var i huset – slik at de neste dag kunne dra ut fra slaveriet, og gå til det land som Gud hadde lovt dem.
Denne høytiden var en stor del av Israels folks identitet. Gud hadde satt dem fri fra Egypt, gjennom lammets blod. Og nå kanskje det blir mer klart hvorfor både Johannes døperen, og kristne gjennom alle tider, har talt om Jesus som «Lammet», og synger sanger om at de er «renset gjennom Lammets blod».
I Bibelens siste bok, tales det også om Jesus som et lam, da det blant annet står at himmelens engler synger dette til Jesus:
Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk.10
Syndebukken og den store soningsdagen
Det finnes en tekst til som kan gi lys over tanken at Jesus er «Guds Lam». Da Israels folk var frigjort fra Egypt, gikk de ut i Sinai ørken, der de inngikk en pakt med Gud. En del av pakten var at de skulle ha et sted hvor de kunne møtes; Gud og folket. Det var det såkalte tabernakelet, et slags mobilt tempel. Midt i folkets teltleir, skulle Guds telt stå, og dit kunne folket gå når de ville møte Gud.
Men over tid så samler mennesker på seg mye smuss – både fysisk og moralsk. Og for den moralske skyld som man samlet på seg under et år, innstiftet Gud en hellig dag, kalt Yom Kippur, eller soningsdagen. Det var dagen da all skyld skulle utslettes, og folket var helt igjennom hellig. Og måten som man gjorde det, var blant annet med hjelp av to geitebukker.
Deretter skal han (presten) slakte den syndofferbukken som er for folket, og bære blodet innenfor forhenget (i tabernakelet). (…) Han skal gjøre soning for helligdommen på grunn av israelittenes urenhet, lovbruddene og alle syndene deres. Slik skal han gjøre med telthelligdommen, som står hos dem midt i deres urenhet.11
Så den første geitebukken slaktet presten, og tok blodet inn i helligdommen – og blodet var en rituell renselse av alle tingene i helligdommen, og blodet fra en uskyldig geit renset syndene til folket, kan man si. Men hva så med den andre geitebukken?
Når Aron har fullført soningen for det hellige stedet, telthelligdommen og alteret, skal han føre fram den levende bukken, legge begge hendene på hodet til bukken og bekjenne over den hele israelittenes skyld, alle lovbruddene og syndene deres. Han skal legge dem på hodet til bukken. Så skal han la en mann som står ferdig, sende den ut i ørkenen. Bukken skal bære alle deres synder ut i villmarken. Bukken skal sendes ut i ørkenen.12
Dette var altså en symbolsk handling, der man la hele folkets synder på en bukk, og så sendte den ut i ørkenen, bort fra menneskene. Det er herifra vi har uttrykket «syndebukk». En bukk bærer hele folkets synd.
Jesus er Guds Lam
Det er også her lett å se hvordan Jesus og apostlene brukte disse bildene for å fortelle hva det var som skjedde med Jesus, da han døde. Alle disse tekstene handler om at et dyr (en vær, et lam og en geitebukk) bærer skylden og tar den straffen som menneskene skulle fått. En annen dør i mitt sted.
Apostelen Peter sa det slik:
På sin egen kropp bar han våre synder opp på treet, så vi skulle dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår ble dere helbredet.13
Jesus tok vår synd på seg. Han er det perfekte Lammet, som ikke bare er en symbol eller et forbilde – men han er selve virkeligheten. Alle de som tar sin tilflukt til ham, vil bli befridd fra sin synd og skyld. Det er derfor vi sier velkommen til deg: Velkommen til å ta imot frelse og liv fra Guds Lam, Jesus Kristus.
- Disse var karakterer som det profeteres om en del i de hebraiske hellige skriftene, og som mange gikk og ventet på.[↩]
- Johannes 1:29–31[↩]
- Jahve er navnet på Bibelens Gud, ofte oversatt med «Herren» i våre bibler.[↩]
- Se 1. Mosebok 12:1-3 og 1 Mosebok 15:1-6.[↩]
- 1. Mosebok 22:2[↩]
- 1 Mosebok 22:7-8[↩]
- 1. Mosebok 22:13[↩]
- Matteus 3:17[↩]
- 2. Mosebok 12:3-14[↩]
- Johannes Åpenbaring 5:12[↩]
- 3. Mosebok 16:15–16[↩]
- 3. Mosebok 16:20-22[↩]
- 1. Peter 2:24[↩]
