Artikelserie: FrelseEvangelium

Er du en synder? Er du tilgitt?

Del 1 i en artikkelserie om frelse i Jesus Kristus.

Hva mener egentlig kristne når de sier at man kan bli «tilgitt sin synd»? Og er ikke «synd» et veldig gammeldags uttrykk som ikke hører hjemme i dagens samfunn? Dette er første del i en serie om det kristne budskapet om frelse – og denne gang handler det om synd og tilgivelse.

«Synd» er nok et begrep som i vår tid forbindes mest med religion og spørsmål som «Får man ha sex før ekteskapet?» eller «Er det synd å spise gris?». Mange synes nok at det er en utdatert måte å se på menneskets gjerninger på. Men om man skreller bort våre forutinntatte meninger om hva synd er, og går tilbake til kildene vi har i Bibelen, hva er da synd?

Det finnes mange synonymer til synd (som «misgjerning» og «overtredelse»), men de mest brukte ordene i Bibelen er det hebraiske khata (brukt 243 ganger) og det greske hamartía (brukt 173 ganger)1. Begge ordene kommer etymologisk fra uttrykk som betyr «å misse på målet», som når en bueskytter prøver å treffe prikk, men gjør en feil og havner utenfor måltavlen.

Gud har skapt oss med en hensikt og et mål. Det er han som definerer hva som er godt og ondt, og hva som er vårt kall som mennesker, og når vi avviker fra det så synder vi. Vi misser målet.

Synd er å misse målet. Bilde: RDNE (pexels.com)

I vår tid er det populært å si ting som «Den eneste synden er å ikke være sann mot seg selv.» Tanken er da at vi selv er vår egen dommer, og at det ikke finnes en standard som står over vår egen samvittighet eller moralske sans. Dessverre blir det en moral som ikke forplikter til noe som helst, og alt kan i praksis unnskyldes. Den kristne troen er at det virkelig finnes en standard som er høyere enn oss selv.

Er alle mennesker syndere?

Ifølge Bibelen, ja. Apostelen Paulus sier det slik i et av sine brev:

«For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet.» (Romerbrevet 3:22-23)

Det finnes en «populær-filosofi» som sier at alle mennesker egentlig er gode, og at selv om vi gjør én og annen feil, så har vi for det meste gode intensjoner. I hvert fall om vi selv er standarden som vi trenger å forholde oss til. Men stemmer det egentlig?

Filosofen Immanuel Kant (1724-1804) mente at moralen skulle bygge på et «kategorisk imperativ». Han sa at man bare skulle gjøre en handling dersom vi selv ønsket at handlingen skal være en allmenn lov. Det som er lov for deg, må være lov for alle – omtrent. Selv om man kan ha innvendinger mot denne moralfilosofien, så kan den være en bra målestokk å begynne med. Hvordan klarer vi oss mot vår egen standard? Også den kristne filosofen Francis Schaeffer (1912-1984) talte om en hypotetisk situasjon der vi festet en båndspiller (ja, det var noen år siden han levde) på bakhodet, som spilte inn alle moralske regler vi sa at man burde følge, og siden noterte alle moralske valg vi faktisk tok. Schaeffers argument var at vi alle feiler, til og med når vi selv får bestemme hva som er riktig og galt. Og da kan man bare tenke seg hvor mye feil vi gjør mot Guds perfekte standard.

Immanuel Kant og Francis Schaeffer

Men er det ikke slik at vi tross alt er i grunnen gode mennesker som bare gjør noen feil innimellom? Om vi skal være helt ærlige med oss selv (og i en samtale om synd kan det være lurt) så er vi som regel motivert av ting som egoisme, begjær, sjalusi og lignende ting. Vi prøver å rasjonalisere bort dette, forsvare det med alle middel – men, som sagt, la oss være ærlige.

Den grunnleggende synden

Jesus fra Nasaret fikk en gang spørsmålet: «Hvilket bud er det største i loven?»2 Altså, hvilket bud som Gud har gitt sammenfatter alle de andre budene? Og Jesus svarte:

«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.»3

Dette er alle budene i konsentrasjon. Den som elsker sin neste kommer ikke til å stjele, myrde eller begjære noe som denne har. Den som elsker Gud kommer til å tilbe ham og søke hans vilje i alt. Dette er Jesu standard som han kaller sine etterfølgere å leve etter. Men i oss selv er dette umulig. Vi har ikke kraft til å elske vår neste.4.

«Men hva med vektskålen da? Er det ikke slik at våre gjerninger veies, dersom de har vært gode eller onde – og så lenge de gode gjerningene er fler enn de onde, så er alt greit?» Dette er en populær tankemåte, som også finnes i mange religioner – men ikke i den kristne troen. Rett og slett fordi godhet ikke veier opp for ondskap. Det er bra å gjøre det som er godt, men det kan ikke betale for vår synd.

Veies våre gode og onde gjerninger mot hverandre? Foto: Katrin Bolovtosa (pexels.com)

Er synd så ille da?

Neste «taktikk» som vi alle elsker å ta til, er å forminske vår synd. «Jeg var frustrert», «Jeg har dårlige opplevelser i livet», «Jeg hadde gode motiver, men det ble litt feil» osv. Men hva skjer når vi forsvarer synden? For det første viser vi forakt mot den som vi har syndet imot – om det er Gud eller mennesker. For det andre så gjør vi det vanskeligere å konfrontere vår natur; hvis vi ignorerer problemet så trenger vi heller ingen løsning. Og dessuten så forminsker vi det Jesus har gjort for oss da han døde for våre synder. Hvis vår synd ikke er så alvorlig, så er ikke det Jesus har gjort for oss så stort.

Det er fordi vi er så flinke til å forsvare vår synd som Gud har sendt sin Hellige Ånd til jorden. Jesus sier at Ånden har makt til å overbevise om synd5. Når Ånden vekker vår samvittighet så får vi «syndsnød», og det er en viktig erkjennelse – men også farlig, dersom man ikke finner veien ut.

Hva er straffen for synd?

Spør du en kristen bibelnerd dette spørsmålet, så kan jeg nesten garantere at du får et svar som er hentet direkte fra Bibelen, nemlig følgende:

«Syndens lønn er døden.»6

Synd leder til død. Så enkelt. Eller – ikke riktig. Synd leder til at vår relasjon til Gud blir brutt. Tenk på bibelfortellingen om Edens hage7. Adam og Eva levde i harmoni med Gud, de vandret rundt på samme sted. Men da synden kom, måtte Adam og Eva forlate hagen, fordi de hadde syndet.

Iblant så sier kristne at «Gud kan ikke leve nære synd». Jeg skjønner hva de ønsker å si med det, men det er heldigvis ikke helt sant. Gud har levd utrolig nær synden: Han ble menneske i Jesus Kristus, og vandret rundt bland syndere av alle slag. Faktum er at Bibelen sier at Jesus tok synden på seg8. Faktum er nok heller at våre synder er et uttrykk for at vi holder våre lyster høyere enn vårt forhold til Gud og andre mennesker. Så skilsmissen fra Gud er det naturlige resultatet av at vi synder.

Hva er løsningen på syndens problem?

«Kan ikke Gud bara tilgi synden da? Han er jo allmektig.» Det er sant, men Gud er også rettferdig. En dommer blir ikke god gjennom å la de skyldige gå fri – men gjennom å gjøre det som er rett, og gi de forurettede sin rett.

Derfor må synden bli tatt bort, og straffen for synden båret. Det er under de forutsetningene som Gud kan tilgi synd. Man kan se det som en rettssak der noen har en gjeld til et annet menneske. Dommeren kan ikke bare ignorere gjelden og tilgi gjennom å late som ikke noe; det hadde vært urett mot den som er fornærmet i saken.

Derimot, om noen annen kan betale gjelden og gå inn i den skyldiges sted, da blir den som har gjelden regnet som fri og kan ikke dømmes. Det er dette Gud gjør i Jesus Kristus. Jesus ble menneske, levde et syndfritt liv og var derfor ikke skyldig til noe, men han tok straffen vi skulle ha. Derfor kan vi bli tilgitt vår synd, dersom vi setter vår tro til det Jesus har gjort for oss.

Man kan også si det slik: Jesus brukte hele sitt virksomme liv på å invitere mennesker til Guds rike – et rike der Jesus er konge, og alle som følger ham er borgere. For å bli en del av Jesu rike gir man sin troskap til Jesus, og blir da overført fra synden og dødens rike og til Jesus. Apostelen Paulus beskriver det slik i Kolosserbrevet:

«Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike. I ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse.»9

Hva med vårt ansvar da?

Ateister forsvarer seg ofte mot påstanden om synd med: «Jeg tar heller ansvar for mine egne feil, i stedet for å la noen annen ta dem på seg.» Hvilket selvsagt høres veldig bra ut. At vi blir tilgitt vår synd betyr heller ikke at vi ikke trenger å ta de juridiske konsekvensene (hvis det er slike), eller at vi ikke på andre måter må håndtere konsekvensene av våre handlinger. Det betyr heller ikke at man helt plutselig ikke har gjort det man har gjort.

Det samme gjelder også for mellommenneskelig tilgivelse. Å tilgi noen betyr ikke at man fornekter at det har skjedd, eller at man ikke kan trenge å gjøre noe for å rette opp i det som har skjedd. At vi tilgir hverandre betyr at vi ikke utøver hevn for det vi har blitt utsatt for, og at vi ikke lenger behandler den skyldige som skyldig.

Foto: Stanley Morales, pexels.com

Hva skjer med den som er tilgitt?

Om du noen gang har opplevde tilgivelse, så vet du omtrent hva det gjør med et menneske. Man går in i en ny frihet. Man opplever takknemlighet. Og til sist får man sin relasjon til Gud (eller mennesker) gjenopprettet.

Derfor ønsker vi med denne artikkelen å oppfordre deg som leser å søke Guds tilgivelse for dine synder. Kast deg i Frelserens armer; den eneste som kan forvandle ditt liv helt og fullt.

Fotnoter:
  1. Bibelen er skrevet på hebraisk og arameisk i Gamle Testamentet, og på gresk i Nye Testamentet[]
  2. Matteus 22,36[]
  3. Matteus 22,37-40. Jesus siterer her 5. Mosebok 6,5 og 3. Mosebok 19,18[]
  4. Jesus definerer forresten vår «neste» som alle som trenger oss, uansett om det er våre fiender eller noen vi ikke kjenner. Se Lukas 10:29-37.[]
  5. Johannes 16:8[]
  6. Romerbrevet 6:23[]
  7. Se 1. Mosebok 2-3[]
  8. Se Hebreerbrevet 9:28[]
  9. Kolosserne 1:13-14[]

Paulus Eliasson

Bibellærer siden tidlig 00-tall. Misjonær i Romania noen måneder i året. Skriver også for Midnattsropet.se, Jesaja53.se og Befriad.nu (på svensk).

Relaterte artikler

Back to top button
X (Twitter)
YouTube
Instagram