Et av områdene der det virker som at veldig få tør å utfordre den norske konsensus, er spørsmålet om abort. Den som er imot abort, blir ofte etikettert som en som er imot kvinnehelse og kvinners rett til sin egen kropp. Men hva hvis abortmotstandernes motivasjon er en helt annen?
Hva er et menneske?
Tenk om de som er imot abort faktisk ikke er imot kvinnehelse, kvinners rettigheter, og heller ikke er moralske monster som ønsker å tvinge kvinner inn i kjønnsrollemønster fra middelalderen? Hva om deres tankebane er som følger:
- Det er moralsk feil å drepe uskyldige mennesker.
- Ufødte barn er uskyldige mennesker.
- Derfor er det moralsk feil å drepe ufødte barn.
Om dette resonnementet stemmer, så er abort feil.
«Men det er ikke et menneske», protesterer du. Og kanskje du har rett. I så fall er det antagelig ikke noe problem. Men hvordan vet vi om fosteret er et menneske eller ikke? Når blir det i så fall et menneske? Og hvordan definerer vi hva et menneske er? Det er selvsagt vanskelig, men vi kan jo ta utgangspunkt i det vi alle er enig i. Du er et menneske. Vi er antagelig også enige i at en ett år gammel gutt eller jente er et menneske.
Derfor blir det viktig å spørre seg hva som er forskjellen mellom ufødte og fødte barn, og det viser seg at det koker ned til fem forskjellige ting. Og bare dersom noen av de fem tingene er avgjørende for hva det betyr å være et menneske, kan vi gjøre et skille mellom ufødte og fødte barn.
La oss derfor se på forskjellene.
1. Alder
Ufødte barn er som regel yngre enn fødte barn. Selvsagt fødes alle barn på forskjellige tidspunkt, men om vi tar utgangspunkt i lovene som sier når ufødte har rettslig vern, så kan vi likevel si at ved et gitt tidspunkt er det lov å ta abort – men neste dag er det ikke det. Så alder spiller rolle.
Spørsmålet blir da om det finnes moralske grunner til å tilskrive yngre barn mindre verdi enn eldre. Gjør vi slik i andre situasjoner i livet? Kan vi si: «Jeg har mer rett å leve enn du, for jeg er to år eldre.»?
Definerer vi i det hele tatt hva ett menneske er ut fra alder? Hvis alderen på fosteret er det definerende for når fosteret blir et menneske, da er det et tilfeldig og udefinert mål for menneskeverd.
2. Størrelse
Du var mindre som ufødt, da du manglet rettigheter som menneske, enn det du er nå. Er det forskjellen? Bedømmer vi hva et menneske er ut fra størrelse? Ingen vil nok påstå at kortvokste er mindre menneske enn lange. Ingen ønsker et samfunn der verdi baserer seg på størrelse.
Så forskjellen i størrelse på fødte og ufødte barn er nok en dårlig grunn å basere menneskeverd på.
3. Avhengighetsgrad
Ufødte barn er svært avhengige av sin mor. Her er et argument som faktisk brukes av de som er for abort: Fosteret er avhengig av sin mor, og derfor er det morens rettighet å ikke gi det som barnet «krever».
Men er ikke det sant om ufødte barn etter abort-grensen også? Og er ikke nyfødte avhengige av menneskene rundt seg? Er ikke ett-åringer det? Når slutter et barn å være avhengig? Eldre mennesker kan også bli mer og mer avhengige, men avhengighetsgraden gjør ikke et menneske mindre menneskelig.
Hvis avhengighetsgrad er definisjonen på hva et menneske er, så har jeg truffet 18-åringer som ikke er helt og fullt mennesker …
4. Utviklingsgrad
Ufødte barn har ikke alle funksjoner på plass. Nervebaner, sanser, hjernefunksjoner og slike ting utvikles under graviditeten. Det er udiskutabelt sant. Så kanskje man kan si at først når alle kroppslige funksjonene er på plass så er fosteret et menneske?
Men hvilke funksjoner? Nyfødte kan ikke gå. De kan ikke snakke. De har ikke en utviklet identitet. Det skjer ting med kroppen under hele livet til et menneske – og puberteten og tenårene er svært viktige for hjernens og kroppens utvikling.
Kanskje man kan velge ut en tilfeldig kognitiv evne, kroppsfunksjon eller sans som diskvalifiserer en fra å defineres som menneske? Men ønsker vi virkelig å sjøsette det skipet? Hva gjør vi i så fall med døve, lamme, mennesker i koma, gamle som mister kognitive evner osv?
Og hvilken filosofi er det som gir oss rett til å definere mennesker ut fra forskjellige kapasiteter? Nei, utviklingsgrad gir heller ikke mulighet til å definere hva et menneske faktisk er.
5. Geografisk plassering
Ufødte barn er – per definisjon – på en annen geografisk plass enn fødte barn. De er jo i mammaens mage. Så man kan si at «De som er i sin mors mage er ikke mennesker – men de som er utenfor er mennesker». Det er en binær definisjon, i motsats til de andre vi har sett på som alle befinner seg på en skala.
Samtidig er det en utrolig tilfeldig definisjon av hva et menneske er. Er det virkelig den geografiske plasseringen som gjør oss til mennesker? Det finnes kirurgiske inngrep som blir gjort på ufødte, der man tar ut barnet fra morens mage, utfører operasjonen, og så legger tilbake barnet. Betyr det i så fall at barnet var menneske under operasjonen, for så å slutte å være det?
Et annet spørsmål som melder seg, er: Finnes det andre geografiske posisjoner som gjør at man slutter å være menneske? Finnes det fjell i Somalia eller skoger i Canada der vi ikke er mennesker?
Og til sist: Ufødte barn har rettigheter – også i Norge – før de blir født. Det er ikke fødeøyeblikket som er definisjonen på når barnet får menneskerettigheter. Så med mindre man propagerer for utvidede abortrettigheter til fødeøyeblikket, så er dette ikke en holdbar posisjon uansett.
Når blir fosteret et menneske da?
Det finnes forskjellige definisjoner av hva et menneske er. Og det finnes kanskje et øyeblikk i et fosters liv da man ut fra én eller annen definisjon kan si «Nå er det et menneske.» Men hva kan det være? Det må være noe binært – da man kan si at i dette øyeblikket skjedde noe som fundamentalt forandret naturen til fosteret.
Så vidt vi vet, så finnes det kun ett slikt øyeblikk – og det er konsepsjonsøyeblikket, da befruktning skjer. I det øyeblikket får egget en unik DNA som skiller seg både fra moren og faren. Rent biologisk er det befruktede egget et annet vesen enn moren, men som befinner seg i hennes livmor.
Dette er det eneste øyeblikket vi vet om der vi kan definere et menneske ut fra biologien. Og etter alle retningsmerker er det dette øyeblikket vi burde betrakte som øyeblikket da et menneske blir til, og meg det også får en objektiv verdi som et menneske.
Vår lovgivning, og vår moralske instilling til abort, burde reflektere denne virkligheten. Alle mennesker har en verdi, og den har de ikke fått av lovgivere på stortinget.
Det var egentlig dette jeg ville dele med meg i denne artikkelen. Men siden jeg av erfaring kjenner til en del av motargumentene, så vil jeg gjerne benytte anledningen til å svare på noen av dem.
Klikk gjerne på påstandene under:
La oss se på den vanligste anklagen som møter alle som er imot abort. Spørsmålet om kvinners rett til sin egen kropp.
Det er helt sant at alle mennesker har rett til sin egen kropp. Uenigheten ligger i om det ufødte barnet faktisk er en del av kvinnens kropp. Et foster er ikke samme sak som en visdomstann, en blindtarm eller andre deler av kroppen som vi iblant tar bort. Fosteret er et menneske – et individ som er skilt fra moren gjennom sin DNA, sine nervebaner, sin egen kropp osv. Uten fostervannet som beskyttelse ville morens kropp støtet bort fosteret som et fremmedlegeme.
Det finnes ingen definisjon på «kropp» som tilsier at et foster i 15. graviditetsuken er en del av kvinnens kropp, mens et foster i 25. graviditetsuken ikke er det.
Det ufødte barnet har en egen kropp – og vi er helt enige i at kvinner har rett til sin egen kropp; også ufødte jenter. Og gutter. Ingen har retten å ta deres liv, eller å gjøre noe mot deres kropp som de ikke ønsker.
Det nest vanligste argument for abort er veldig unike og spesifikke fall. Hva med graviditet som følge av voldtekt eller incest? Hva med situasjoner det en jente er for ung for å bære fram barnet? Hva med graviditeter som er livsfarlige for moren eller barnet?
La oss først se litt på statistikken som regjerningen har kommet med. I NOU 2023:29 gis statistikk og analyse av aborter i Norge. Den viser hva som er de forskjellige grunnene til at man tar abort i Norge i dag (uthevelsene er mine):
Grunner som ble oppgitt, var høy eller lav alder, manglende eller ustabilt forhold til barnefaren, at man hadde det antallet barn man ønsket, et ønske om å fullføre utdanning før man får barn, å være nyetablert i jobb eller grunner knyttet til bolig og økonomiske forhold. I hele gruppen var ustabil eller manglende relasjon til partneren den enkeltgrunnen som flest (41 prosent) oppga som hovedårsak til abort. (…)
De eldste og de yngste kvinnene oppgir i størst grad alder som hovedgrunn til abort. Enslige under 24 år oppgir alder, at de er i utdanning og ikke har etablert et fast parforhold som de viktigste grunnene til å velge avbrudd. I gruppen enslige 25 år og eldre er mangel på partner eller ustabilt forhold til partner oppgitt som den hyppigste grunnen (80 prosent). Gruppen gifte/samboende under 34 år med ingen eller ett barn oppgir mer sammensatte årsaker. Ikke fullført utdanning eller utilfredsstillende tilknytning til arbeidslivet, som igjen fører til dårlig økonomi, oppgis som viktigste grunn for halvparten av kvinnene i denne gruppen.
I Norge utføres i overkant av 12 000 aborter årlig (ifølge samme rapport fra regjeringen). Rapporten viser at dersom abort kun var tenkt som et middel å hjelpe kvinner som blitt utsatt for voldtekt, incest, eller der alvorlige helsemessige grunner fantes, ville antallet aborter blitt redusert til et forsvinnende fåtall. Disse faktorene er ikke engang nevnt i statistikken.
Når det gjelder filosofien bak abort kontra menneskets verdi, må man også spørre seg om barn av voldtektsmenn savner rett til å leve. Finnes det andre måter å ta vare på den som har blitt utsatt for voldtekt, enn å drepe hennes og voldtektsmannens barn? Det finnes ingen andre situasjoner der vi mener at drap på barnet til en forøver er en riktig måte å behandle en voldtekt på.
Men la oss for enkelhetens skyld si at abort kun hadde vært lovlig dersom voldtekt, incest eller alvorlig fare for morens eller barnets liv kunne påvises. Hadde da forsvarere av abort vært fornøyde?
Og for å være tydelig: Ingen av disse tingene forandrer det faktum at barnet har en ukrenkbar rett til liv, selv om moren kan ha adekvate grunner til ikke å ønske seg barnet.
Før eller siden får man ofte som mann vite at man ikke skal uttale seg, så lenge man ikke har en livmor. Jeg kan ikke bli gravid, og har derfor ingenting å melde i dette spørsmålet. «Dette er en sak mellom den gravide kvinnen og hennes lege!»
Men er det slik vi behandler andre tilfeller av moralsk bedømming? Nekter vi folk som ikke har familie å uttale seg om familievold? Er det bare bankansatte som får si at ran er feil? Er det bare menn som får uttale seg om menns vold mot menn?
Selvsagt ligger det i høyeste grad nærmest kvinner å diskutere abort som foreteelse, og ingen har sagt at man skal ignorere det kvinner mener i dette spørsmålet. Men å mene at ufødte barn har rett til liv er ikke et unikt kvinne-spørsmål, det er et spørsmål om hvordan vi definerer et menneske.
Et eller annet sted i denne debatten vil det også dukke opp forskjellige krav. Jag har hørt saker som:
«Hvis ikke kvinner har rett å ta abort, da må menn ta ansvar for barnet.»
«Er du beredt å adoptere alle de barna som ingen vil ha?»
«Om kvinner skal tvinges å bære fram sine barn, så må vi ha en ordning i samfunnet der …»
«Vi kan ikke kriminalisere alle kvinner som har tatt abort.»
Alle disse tingene kan være sanne og viktige. Men ingen av dem forandrer på det faktum at dersom ufødte barn er mennesker, så har de også rett til liv.
Når det er sagt – det er helt klart at dersom lovene i Norge begynte å respektere ufødte barns rettigheter, så ville det by på utfordringer. Slik er det med alle rettigheter. Barns rettigheter betyr at vi må ordne med barnehager og skoler. Uføres rettigheter betyr at vi må ha fungerende sosiale støtteordninger. Retten å stemme i valg gjør at vi må ordne med valglokaler.
Dersom vi ønsker et samfunn der alle har grunnleggende rett til liv, så vil det by på utfordringer.
De som propagerer mot abort, må selvsagt være beredt å stå i de samfunnsmessige konsekvensene som det vil få.
Legg merke til at jeg hittil i teksten ikke har sagt ett eneste ord om kristendom, Bibelen, Gud eller noe lignende. For så lenge vi er enige i at fødte barn har en menneskelig verdi, så er det faktisk unødvendig.
Samtidig så er det nødvendig å spørre seg selv hva det er som gir ethvert uskyldig menneske en ukrenkbar rett til liv. Finnes det på en ateistisk grunn noen måte å tilskrive mennesker en objektiv verdi?
Dette argumentet pleier å gå som følger: “Det finnes ingen egentlig forskjell på en knaus og et fjell. Ikke et gitt øyeblikk da det ene bli det andre. På samme måte finnes det ikke et gitt øyeblikk da et foster blir et menneske. Det er en prosess. Men likevel kan vi si at i den ene enden (et befruktet embryo) så er det ikke et menneske. Mens i den andre enden (et lekende, pratende, hoppende barn) så er vi sikre på at det er et menneske. Derfor må vi bare dra grensen et eller annet sted.”
La oss for et øyeblikk si at dette er et sant. I befruktningsøyeblikket er det ikke et menneske. I fødeøyeblikket er det et menneske. Mellom der er vi usikre. Når det gjeller knaus kontra fjell, så er det ingen fare om vi definerer Galdhøypiggen som en knaus, eller danske Møllehøy som et fjell. Ingen brudd mot grunnleggende menneskelig moral er utført.
Men dersom vi snakker om mennesker, med ukrenkbar verdi, så er definisjonen mye viktigere. Når kan vi være sikre på at vi ikke dreper et barn? I 3. måneden? I 15. måneden? Dersom vi ikke har en objektiv definisjon på hva som gjør et menneske til et menneske, så må vi være sikre. Og når er vi sikre?
Dersom du skulle tenne på et hus, men noen sa til deg: “Det er 1% sjanse for at det er et menneske i huset”, hadde du da tent på huset? Om det var 0,5% sjanse? Om det var 0,1% sjanse?
Dersom vi ikke er sikre på definisjonen på et menneske, så kan vi ikke ta livet av ufødte.
Heldigvis så trenger vi ikke å være usikre. Vi vet når barnet får sitt eget DNA. Vi vet når den biologisk sett er et eget individ. Og det er ved befruktningsøyeblikket. Det er ikke fullt utviklet – men det er på vei.
Før en viss alder (usikkert når) mangler et foster antagelig bevissthet, og særlig bevissthet om sin egen eksistens. Så hvis man kan definere “et menneske med rett til liv”, som noen som har en grunnleggende bevissthet om sin egen eksistens, så kan vi tillate abort fram til fosteret har bevissthet.
Men når får et gitt menneske selvbevissthet? Det vet vi ikke. Noen sier at det er ved ett års alder. Andre under graviditeten. Det finnes rett og slett ikke noen måte å måle eller sjekke når et menneske får selvbevissthet.
Dette er også en ustadig grunn å stå på, fordi det åpner for å drepe ubevisste mennesker. Sovende er ikke bevisste. Ikke heller den som har besvimt eller har havnet i koma. Jo lenger man tenker på det, dess mer må man forandre argumentet, til det til slutt bare ser ut som at man er på jakt etter et eller annet som gjør det greit å drepe foster.
Noen kristne (og jøder) argumenterer for at den bibelske definisjonen av liv, ikke er unnfangelsen, men første åndedrett. Et bibelord som man støtter seg på, er:
Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning. (1 Mosebok 2:7)
Det står her at da Gud “blåste livspust” i nesen på mennesket, så ble mennesket en levende skapning. Betyr det at det er evnen til å puste som er definisjonen på et “levende menneske”? Nei, det er ikke det teksten sier. I sammenhenget beskrives at Gud former det første mennesket av støv fra marken. Da han er ferdig med formingen, blåser han sin “livspust” i menneskets nese, og da blir mennesket levende.
Dette betyr ikke at ethvert menneske er dødt når det ikke puster, og heller ikke at man ikke er levende før man puster. Det betyr bare at dette menneske, Adam, som Gud formet av livløse ting – ikke fikk liv før Gud pustet inn livsånd i hans nese. Altså, ikke når Adam selv pustet, men når Gud ga hams sin livsånd.
Bibelens samlede vitnesbyrd er at Gud ser på ufødte som helt og fullt mennesker, fra befruktningsøyeblikket. Noen eksempler:
For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. (Salmene 139:13)
Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg; til profet for folkeslagene satte jeg deg. (Jeremia 1:5)
Fra jeg ble født, er jeg kastet på deg, fra mors liv er du min Gud. (Salmene 22:11)
I grunn er den Bibelske forkynnelsen at man ikke skal drepe, og at alle mennesker har en ukrenkelig rett til liv, fordi vi er skapt i Guds bilde.
Har du, eller har du hørt, flere argumenter for (eller imot) abort? Skriv til post@omjesus.no, så kompletterer vi gjerne listen over.
